Følg oss på facebook!

Historikk

Nye forhold i Asker fra 1870 årene

Inntil slutten av forrige århundre var Drengsrud gård i Asker nokså nær gjennomsnittet av en norsk østlandsgård med hensyn til historie, størrelse og driftsform, kanskje med noe mer skogareal, men med jordbruk som helt vesentlig inntektskilde. Gården lå imidlertid nær hovedstaden og med flott utsikt mot byen og fjorden, forhold som kom til å bli vesentlig for dens fremtid. Det var i første rekke de nye kommunikasjonsmidlene som ga støtet til store forandringer i Asker i 1870 årene og fremover. Jernbanen til Drammen fra Kristiania med stasjon i Asker kom i 1876. Det var ikke lenger en dagsreise å komme til hovedstaden. Senere ble også de viktigste veiene forbedret til bruk for automobiler. I 1890 kom dampbåtene med rutedrift til en rekke steder langs Askerkysten fra Kristiania.

For befolkningen langs fjorden betø dette mye. Bær, frukt og annet kunne sendes fra brygga til byen og selges der. Det ble fort populært for velhavende Kristianiaborgere å leie seg et sted å bo for sommeren i Asker. "Pappabåtene" ble etter hvert en kjær betegnelse. For Drengsrud var adkomsten lenge besværlig: Opp de bratte Ånnerudbakkene fra Asker stsjon og så sydvest til en ny bratt bakke, alléen, bestående av lindetrær plantet i 1902, og opp til gården.

Men i ca. 1905 kom den nye Drammensveien, som førte nokså direkte frem med slak stigning fra stasjonen. Omkring århundreskiftet var det en del gårder i Asker og Bærum som ble solgt for beløp som eierne før neppe hadde drømt om, til pengesterke og kanskje forutseende byfolk. Det var tilfelle med Drengsrud, hvor ny, stor og staselig hovedbygningen ble oppført i 1901 - 1902. Noen stor vekst i folketallet i Asker ble imidlertid ikke før mye senere. Asker forsatte lenge å være en jordbruksbygd. Den grafiske fremstillingen av folketallet over tid viser at det var under 10.000 innbyggere helt frem til 1930. Selv om dette var en fordobling, fra år 1900 var det en beskjeden vekst sammenlignet med nær fordobling fra 1960 til 1970. I 1990 var folketallet 42.000. Motorveien fra Oslo og Internasjonale flyplass på Fornebo medførte at store næringsbygg, ikke minst i oljesektoren, ble bygget langs E18. Det ble tungvint og kostbart for privatpersoner å bebo og vedlikeholde et hus som hovedbygningen på Drengsrud, og næringsbedrifter viste etter hvert sin interesse for bygget, og oppnådde å få bruksendringstillatelse fra kommunen.

Gårdsnavnet Drengsrud. Sagnet om "Drengsrudkjempa" Navnet Drengsrud kommer antagelig fra mannsnavnet Dreng, som var vanlig i senere middelalder i Norge. Endelsen: -rud tilsier at gården opprinnelig var en rydningsplass og at den ikke er eldre enn fra omkring 1500 tallet. Et gammelt sagn forteller om denne Dreng på Drengsrud eller Drengsrudkjempa, som har også kaltes, at han var så sterk at han kunne håndtere klippeblokker som småstein. Han lå i stadig strid med Taabe på Skaugum, bl.a. om hvor grensen mellom eiendommene lå. Så ble de enig om å kaste et klippestykke ut i landskapet fra Drengsrud og det sted hvor det langste kaste ble gjort skulle væregrensen mellom dem. Grensen ble etter hva sagnet forteller, Taabemyren ved Skaugum.

Eierforhold før år 1900

I registeret av 1622 på Akershus nevnes et gavebrev fra gården Drengsrud til Hovedøyas kloster i årene 1312 - 15. Det må bety at eiendommen var kirkegods og bebodd av leilendinger i likhet med andre gårder i Asker på denne tiden, bl.a. Askergårdene, på 1300-tallet.

I begynnelsen av 1600 nevnes Gullik Drengsrudt som oppsitter. Senere var det Paul Drengszrød. Hans besetning var på 2 hester, 2 kuer, 2 geiter, 1 sau og 1 gris, altså et gårdbruk av beskjedent omfang.

Tidlig på 1800-tallet var det Hans Hansen (1760-1846) fra Heggedal som var eier, familien tok senere Drengsrud til etternavn og ble i tre generasjoner stående som eiere av gården. Den neste var sønnen, men samme fornavn som faren, Hans Drengsrud (1802-1881). Han var bl.a. med på sammensetningen av det først herredstyret i bygda i 1837 og var senere medlem av dette i mange år.

Deretter tok Johan Hanssøn Drengsrud (1847 - 1913) over gården som tredje genrasjon Hansen. Han var en dyktig jord- og skogbruker i liket med sine forgjengere, og drev gården frem til en velstelt og verdifull eiendom. Men han var også engasjert i andre gjøremål og ble i 1875 valgt inn i herredstyret, hvor han deltok i 33 år. Fra 1894 var han ordfører i Asker i 14 år frem til 1908. Hans kone Petra var en dyktig kvinne, som sørget for at gårdens drift ikke ble forsømt ved mannens mange offentlige gjøremål.

Johan Drengsrudsvei som er gårdens adresse den dag i dag, ble oppkalt etter ordfører og gårdbruker Johan Hanssøn Drengsrud. Veien går fra Borgen og over gården og ned til Drammensveien.

Drengsrud skole på Drengsrud gårds grunn

Ordfører Drengsrud ga i sin tid tomt til Drengsrud almueskole, som sto ferdig i 1864. Skolebygningen står uforandret til venstre i oppkjørselen til Drengsrud gård. Da ny skole kom på den andre siden av Drammensveien i 1902, ble tomten med den gamle skolebygningen kjøpt tilbake av Petra Fougner. Billedhuggeren Jo Visdal leide bygningen og innredet ateliér i uthuset, hvor flere av hans store arbeider er blitt til, som Carsten Anker-statuen ved Eidsvollsbygningen og bystene av Georg Sverdrup og grev Wedel i Universitets aula. Fra 1936 gikk stedet over til privat eie.

Drengsrud som "Herregård" fra år 1900

I 1901 ble Drengsrud solgt til kommandørkaptein Kristian Fougner, gift med Petra Fougner, født i Wiel, (1846 - 1941) fra Fredrikshald for kr. 105.000,-. Det var niesen til Fougner, Kitty Wentzel, f. Bærtzmann og gift med maleren Gustav Wentzel, bosatt på Borgen, som anbefalte stedet.

Den gamle hovedbygningen ble flyttet og omgjort til bruk for bestyrer og andre. På tomten ble den ny store herskaplige hovedbygningen som er nå, ført opp av byggmester T. Torstensen etter tegninger av arkitekt og professor Johan Meyer (1860 - 1940), mest kjent for sitt studium av gamle norsk bygningskunst. Han var blant de arkitekter som lanserte "Sorenskrive-stilen" til avløsning fra drage- og sveitser-stilen i Norge. Det dreier seg om en panelarkitektur og som stor ekspert på kirkearkitektur fikk han plassert en rekke søyler på bygningens terrasser og inngangspartiet. Bygningen er et prakteksemplar på "S orenskriver-stil" (Hans Christian Mamen: Det var en gang - på våre kanter, 5/96). Det ble anlagt have mot vannet med stenbed, grusganger, tennisplass, ridebane og badehus.

Samtidig med at den nye hovedbygningen ble bygget, startet også oppføringen av den store låven som i liket med hovedbygningen står her den dag i dag. Det var når Kristian Fougner skulle på inspeksjon i låven han var uheldig å ramle ned fra 3. etg og døde i 1902, kun 56 år gammel. Og det ble hans hustru Petra Fougner som kom til å videreføre planene for eiendommen. Petra mestret driften av jorda- og skogen på utmerket måte, på tross av at hun samtidig hadde fire barn å passe på, og var i tillegg politsk engasjert.

Drengsrud var nå blitt en Herregård. Det ble ansatt kusk, sveiser, gartner og gårdsfolk, og i huset var det kokker og stuepiker. Kusken ble i 1923 også sjåfør, da Ford modell T, kombinert med lasteplan eller baksete, ble anskaffet. Petra Fougner hadde en sønn og tre døtre. Hun tok seg av gårdsdriften og førte et gjestfritt hus med stor selskaplighet, og det kan lett tenkes at det var stil og eleganse over selskapene. Musikksoaréer og franske lesekvelder på Drengsrud hørte med til de ikke altfor mange kulturinnslagene i bygda. Hun var selv en dyktig pianistinne og ga konserter på Venskaben, bygget i 1905, som oftest til inntekt for et eller annet sosialt formål.

Hun hadde et stortsosialt engasjement og var medlem av foreningen "Ung Norge" som ble stiftet 1905. Der var hun sammen med Fredrikke Torgersen med på å få i gang ambulerende skolekjøkken som frivillig fag, privat finansiert. I 1921 ble det obligatorisk del av pensum i Askerskolene, om enn bare for piker. Guttene fikk sløyd. Som medlem av "Sygeplejeforeningen" var hun med å sy lakner og annet nødvendig utstyr. Hulda Garborg og Petra Fougner dro på befaring til Kristianias barakker i Stavangergaten, kommunal omsorg på si verste. "Skitt, sykdom og veggedyr over alt - spesielt blant barna", skriver Hulda Garborg i sin dagbok i 1915. Det gjore sterkt inntrykk på Askerkvinnene.

Frelsesarmeens sted, Trollstua ved svartputt i Måsanområdet, var i 1912 en gave fra gullsmed A. David-Andersen. Det var et 40 mål stort område og i starten feriekoloni for Kristianiabarn i alderen 2 - 8 år, ofte 50 stykker av gangen. Petra Fougner sørget for transport av barna til og fra Asker stasjon og laget også sammen med Hulda Garborg selskaper for dem med sjokolade og kaker. Likeså arrangerte hun to sammen med andre kjente kvinner i bygda, hyggeaftener på Asker aldershjem. I 1910 ble Petra Fougner valgt inn som en av to første kvinnelige representanter i herredsstyre, hun fra Frisinnede venstre og Mathilde Buhre fra Arbeiderpartiet. Det var et lokalpolitisk gjennombrudd for kvinnerepresentasjonen i bygda.

Nye eiere

I 1926 solgte Petra Fougner Drengsrud til trelasthandler Sigurd Knudsen fra Oslo, men da han ikke klarte forpliktelsene, måtte hun ta igjen eiendommen i 1927, for samme år å overdra den til Ingjald Engelsen, fra Bergen for kr. 195.000,-. Øvre Drengsrudvann og skogen omkring ble beholdt. Familien Engelsen hadde tre barn som vokste opp på Drengsrud. Før kjøpet hadde familien bodd på gården Stein på Ringerike.

Der nest ble Drengsrud Gård i 1936 kjøpt av Petra og Hans Røise fra Østre Toten, for kr 115.000,-. Hans Røise var en svært dyktig gårdbruker, og så raskt verdien av den flotte skogen. Hans første hugst var mastetømmer som ble kjørt til Loenga i Oslo. Dette var snorrette stokker på 17 meter, nesten uten kvist, og eksklusive å kjøpe. Røise var en ordensmann av rang, og å ferdes i Drengsrudskogen i disse årene var som å gå i en velstelt park.

Under krigen var han også formann i forsyningsnemnda i Asker. I 1944 var det ikke en potet å oppdrive i bygda og folk fikk kålrot på potetkortene. Da var det Røise som reddet situasjonen. Han var vel kjent i jordbrukskretser og dro ned til Østfold og fikk tak i bygdas nødvendige behov for denne livsviktige vare. Som han selv bemerket til forretningsfører Torgersen i forsyningsnemnda: "Åka dø Tørjersen, vi lyt da sjå tel at folk får noe å eta!"

Deres datter Helene og svigersønnen Per Holter fra Lier, overtok gården etter 80 år gammle Hans Røises død i 1964. De fortsatte driften av eiendomen som tidligere og Holter fikk bl.a. pris for sin skogdrift. I 1975 ble hovedbygningen med stabburet og 19 mål tomt frasolgt til skibsaksjelskapet Bruusaard- Kiøsteruds nye datterselskap Thoresen International A/S, og bruksendringstillatelse ble gitt. Et nytt kontorbygg på 2000 kvm ble oppført og senere er det bygget storekontorfløyer også mot nord, i tilknytning til hovedbygget. Hovedbygningen og kontorfløyen mot øst ble solgt til Norsk FINA A/S noen år senere.

I 1998 ble Drengsrud Gård kjøpt av Ellen Drengsrud som er dagens eier. Hovedhuset og deler av kontorfløyen er tilbakeskaffet og leies i disse dager ut til festlokaler, bryllup og kontorlokaler. I 2001 var total restureringen av låven fullført og leies ut til lagerhotell. I 2004 sto Plantasjen ferdig på Drengerud Gårds grunn med langtids-leieavtele. I 2009 ble sønnen Anders Johan Drengsrud aktivt med i driften av gården.

Beliggenheten

I 1917 utga ordfører Halvard Torgersen "Askerboka", som omhandler 95 gårder i Asker. Om gårdsnummer 7, Drengsrud gård, skriver han bl.a.: "Oppunder Vardåsen ligger Drengsrud med skogen lunende innpå seg. En vakker eiendom, storslått i sitt anlegg og i sin bebyggelse. Gården ligger høyt; utsikten derfra er også imponerende. Fra hovedbyggningens vinduer har men hele Askerdalen liggende nedenfor seg, med fjorden og hovedstaden halvt skjult av byrøyken langt derborte i det fjerne. Et herlig rundskue av stor virkning.

En fremmed fisk i Drengsrudvannene

I "Askerboka" skriver Halvard Torgersen videre:

Like ved husene ligger Drengsrudvannene hvor en gutt for noen år siden fisket Norges helt nye fisket, en malle med mange skjegg-tråder rundt munnen. Det vakte selvfølgelig forundring da denne ble fremvist for fagmenn, for den var ikke kjent som noen europeisk fisk. Hvorledes var nå denne kommet hit til Drengsrudvannet? Sammenhengen hermed ble dog snart oppklart. Tannlege Kristian Høegh, fra Asker, hadde nemlig i 1890 brakt med seg fra Amerika noen få, ganske små eksemplarer av den der velkjente lille Bullhead Amiurus catus, som han med stor omsorg hadde holdt liv i under den lange overreisen. Disse få eksemplarene slapp han så ut i Drengsrudvannet.

Denne amerikanske fiskearten har formert seg raskt der oppe og synes å trives godt under de nye forhold. I Amerika blir den egentlige "Bullhead" meget stor, her er det ennå ikke fanget noen på over 25 cm. Det er derfor sannsynligvis en mindre art som her er overført. Tidligre fikk denne underlige fisken betegnelsen "Amerikaner", men trykk på den første stavelsen, bland distriktets unge fiskere. Denne beskrivelsen fra 1917 av Halvard Torgeresen synes å være helt korrekt, kanskje bortsett for at "Bullhead" finnes i Europa. Fisken holder der fortsatt gående i Drengsrudvannene, men er av beskjedent format. Om størrelsen er påvirket av vanskelige leveforhold i vannet skal være usagt. Universitetet i Oslo har fisken til observasjon og utredning.